Inne i feltet er Sørloth. Inne i feltet, Erling Braut Haaland, Nusa skyter i mål! En vidunderlig scoring av Antonio Nusa, en fotballens gave til Norge. Hele kongeriket! Heisann, heisann! Takk for sist. Da var det på tide med en ny episode. Denne gangen skal vi snakke om fotball. Noe har skjedd med Norge de siste dagene.
Vi har aldri vært en stor fotballnasjon, men vi har ofte hatt en og annen ganske bra spiller. Men dette har nå endret seg. Det er 28 år siden Norge har vært med på et verdensmesterskap, også kalt VM. I snakkende stund har Norge kommet seg til åttendedelsfinale og skal spille mot Brasil i kveld. Haaland selv sier han ikke er kjempeoptimistisk til kampen, men alt kan skje.
Vi er nok alle fornøyde med hvor langt vi har kommet, uansett. Og en viktig ting før vi starter med denne episoden: ja, det er Haaland, ikke Halan med én a, to a-er blir å. Så derfor sier vi Haaland. Nå skal jeg ikke utsmykke meg selv som noen fotballekspert, langt derifra. Jeg er, og var, egentlig aldri interessert i fotball.
Da jeg gikk på barneskolen, var fotball den største barneidretten. Men den eneste grunnen til at jeg gikk på fotball, var vel kun fordi bestevennen min elsket det, og han var flink. Så hvis du hører på podcasten, Noah – jeg savner deg. Og det er litt trist at dere måtte flytte fra Son i midten av barneskolen.
Så hvis jeg aldri har vært så særlig fotballinteressert, hvorfor da ha en episode om fotball? Jeg har nemlig blitt interessert i fotball nå som Norge har blitt med i VM. Dette er også noe som har skjedd med mange andre, fra å ikke gi fotballen noen stor tanke, til å faktisk glede seg til landskamper. Det er altså dette perspektivet jeg tar med meg inn i denne episoden.
Jeg skal altså ikke late som jeg kan en hel del om fotball etter å ha sett bare noen få kamper. Men jeg skal snakke litt om hvordan det føles å være norsk nå, og bo i Oslo i denne fotballfeberen vi opplever her i landet. Det hele startet med at noen kompiser inviterte meg for å bli med på å se den første kampen til Norge, altså Norge-Irak.
Jeg var ikke sånn supergira, men det er jo artig at Norge er med. Og da hadde jeg hørt at Norge faktisk stilte med et ganske solid lag i år. Vi hadde kun én fotballekspert med oss, så vi dro på noe som heter noe ala «Fotball-VM for oss som ikke ser på fotball». Det høres bra ut. Vi ankommer, men nei, dette ble for dumt, selv for meg som vet svært lite.
Nå har jeg jo lært meg litt mer, men på daværende punkt kunne jeg bare navnet på to norske spillere: Erling Haaland og Martin Ødegaard. Det vi satte oss ned til var altså en slags komedie der vi gjorde narr av spillerne for utseendet deres. Jeg er ikke veldig woke av meg, men dette var rett og slett ikke gøy.
Egentlig veldig kleint, når man sammenligner fotballspillere med personer med Downs syndrom eller andre funksjonsnedsettelser. Ja, fra rommet ved siden av hører vi høylytt heiarop og spenning for kampen som snart finner sted. Vi fire ser på hverandre og nikker. Vi lister oss ut fra kleinheten. Nå kunne festen starte.
Vi ankommer et svært tett rom med mange glade folk og en bar. Endelig kunne jeg føle på det å ta en pils med gutta og se fotball. Nå lever jeg altså det mange vil si er toppen av guttedrømmen: pils, gutta og fotball. Norge har en drømmestart, og det ender med 4-1 til Norge. Nå begynte jeg å forstå litt hvor gleden ligger i fotball.
Det er ikke så mye det at Norge scorer, men det er det å kjenne på stemningen og nervene i rommet før vi får vite hva som skjer. Det er som å se på en slags thriller. Og når målet endelig kommer – jubel! Alle, absolutt alle, hopper i takt. I Bergen kunne man til og med se det på seismometeret, altså jordskjelvmåleren, når det kom mål.
Så synkront er det altså. Og da er det vanskelig å ikke la seg rive med i jubelen. Etter en lang og nervepirrende periode er det så deilig når det blir scoret et mål. Da begynner gjerne noen å synge også. Neste kamp, mot Senegal, viser seg å bli enda mer kalas. Dette var kanskje den viktigste kampen så langt, og resultatet blir 3-2, som sikrer Norge en plass videre.
Det var en klar skuffelse for mange da den neste kampen mellom Norge og Frankrike ble spilt med reservespillerne til Norge, og ikke stjernespillerne som Haaland og Ødegaard. Dette var jo kampen der Haaland og Mbappé skulle møte hverandre. Det er ikke så mye annet å si enn at Frankrike gruste oss, med et solid 4-1 til Frankrike.
Dette var forventet, men kanskje litt uforventet var det at Norge faktisk fikk klinket inn et mål mot den beste troppen til Frankrike. Det viktigste var at stjernespillerne våre ikke ble skadet i en, i gåseøyne, relativt uviktig kamp, og fikk en solid hvile til neste tellende kamp. Dersom vi vant neste kamp, altså mot Elfenbenskysten, var det en stor sjanse for at vi skulle møte Brasil i åttendedelsfinalen.
Dette gleder jeg meg enormt til, etter å ha tilbrakt mye tid i Brasil og sett hvor seriøst de tar fotballen – ikke minst for å virkelig erte mine brasilianske brødre og søstre dersom Norge, mot all forventning, skulle vinne over dem. Noen litt morsomme ting jeg har lært under VM så langt, er dette med hvordan Tyskland virkelig gruste Brasil 7-1 i 2014, på hjemmebanen til Brasil.
Det var jo veldig morsomt å se, mot mine brasilianske venner, da Tyskland overkjørte lille Coração 7-1. Vekket det minner? Videre har jeg lært at Brasil aldri har vunnet over Norge. Vi har hatt fire kamper sammen, der Norge vant to av dem og to andre var uavgjort. Og med deres fem VM-pokaler er jeg redd kampen på søndag blir deres første seier mot Norge.
Så hvor viktig er alt dette VM-greiene for Norge, sånn rent objektivt? Vel, det har skjedd noe. Før alle festene var Norge ganske forberedt på at dette kunne endre ting litt. Det er mest synlig gjennom skjenkebevilgningen: Stortinget besluttet at kommunene kunne tillate servering av alkohol hele døgnet rundt under fotball-VM.
Dette er jo ganske stort, gitt Norges ganske konservative forhold til alkohol. Videre kan vi se, verden over, gjerne gjennom reels på Insta, at Norge har fått et helt nytt heiarop.
Mange svenske kritikere er kritiske til at Norge har tatt eierskap på denne vikingtrenden: «Men det er jo svenske vikinger som faktisk rodde. Norske vikinger bare seilte. Vi, de svenske vikingene, måtte jo ro over elvene, mens de norske bare seilte på havet.» Ja, videre har det jo blitt litt kritikk rundt det å bruke vikinger som symbol.
Det var jo ikke bare fryd og gammen, det disse vikingene gjorde, og det er jo helt sant – det var mye brutalitet i vikingtiden. Men det er ikke det som er poenget med heiaropet. Det som er poenget her, er jo at vi har det gøy sammen. Vi har en felles greie sammen. Så det er altså dette fotballen handler om for meg.
Jeg var to år gammel da Norge var med i VM sist. Jeg har ikke visst at jeg har ventet på dette, men det er en kombinasjon av den lange ventetiden, følelsen av at vi spiller som et land – altså oss, og ikke bare et tilfeldig lag mot et annet lag – med mer enn nasjon mot en annen nasjon som møtes i en vennlig kamp.
Ja, jo, det er nok ikke bare vennlig overalt, og det er mange som er litt mer seriøse enn meg rundt fotballen. Men én ting er sikkert: det er skikkelig gøy å være med på festen i Oslo disse dager. Uansett om vi vinner eller ikke mot Brasil på søndag, er jeg glad vi har fått en liten mini-17.mai igjen, midt i sommeren.
Jeg måtte jo spørre mine venner, mine kjære venner: hva blir stillingen? Og her er dette opptaket:
«Ja, Mathias, hva tror du stillingen blir?» – «Tre-en.» «Tre-en, ja? Til hvem?» – «Ehh, Norge.» «Til Norge, okay. Hva tror du stillingen blir?» – «Jeg tror det blir fem-to.» «Fem-to til Norge?» – «Bra. Jeg tror det blir to-null til Norge.» «To-null til Norge?» – «Én-null til Norge.» «Én-null til Norge?» – «Én-én.» «Åja, én-én – straffekonk, Norge taper. Oi, oi.» – «Ja, ja, okay, okay, okay – Norge har tapt fire ganger. Hva tror du?» – «Tre-to, seier til Norge.» «Tre-to, seier til Norge?» – «Seier til Norge. Hva tror du?» – «Jeg tror også tre-to til Norge – scorer på overtid.»
Det var det for dagens episode. Og ja, det er som jeg sier: det er veldig gøy å følge med på fotballen nå. Norge har endelig begynt å skjerpe seg litt når det kommer til fotballen. Tusen takk for at du hørte på. For å få mest mulig ut av denne podkastepisoden, vil jeg minne deg på at du finner transkripsjonen og flashcards på www.norskprat.com.
Og ja, med det vil jeg si tusen hjertelig takk, og heia Norge! Vi sees!