I forrige episode snakket jeg veldig kort om stakkars Steffen som ble sendt ut med båt alene med kolleger han ikke kunne kommunisere med i tre uker, til tross for at vi ble lovet at vi skulle være sammen og hjelpe hverandre med hverandres prosjekter. Hvis du ikke har hørt del 1 av denne miniserien kan jeg anbefale deg å starte der. I dagens episode skal vi høre mer av hva som faktisk skjedde med Steffen og hvilken tur han var på. Max, Joakim og jeg bare lurte på hvor han var og om vi kom til å se han igjen før vi var ferdig i Amazonas. Men først skal jeg snakke litt om kulturen og maten her i jungelen og hvordan det var å leve med mennesker som hadde en helt annen oppvekst enn det vi gutta fra lille Norge hadde.
Vi starter med noen tips om hvordan å overleve jungelen i over en måned, lært på den harde måten:
1. Bruk sokker. Når gradestokken viser 35-40 °C på dagen, og rundt 30 °C på natta er det fristende å gå i sokkelesten, altså uten sokker. I løpet av den første uken gjorde vi nettopp dette, gikk sokkelesten. Men, føttene begynte å klø mer og mer, og det så ut som vi hadde en type sykdom som ga oss mange, mange røde flekker på huden. Dette var insektbitt. Åh, som de bare elsket ferskt kjøtt og blod. Man kunne også bruke insektsspray, men det mest effektive var rett og slett å bruke bukse, langermet t-skjorte og sokker.
2. Ikke bad. Selv om det er stekende varmt, hold deg heller i skyggen. Dette er rett og slett fordi i vannet er det dyr som er sultne. Jaja, vi hadde sultne pirajaer under flåten, men de er faktisk mer redde for oss enn vi er dem. Det er bare i Hollywood-filmer en stim pirajaer kan spise et menneske på 10 sekunder. Det er ytterst sjeldent at noen har blitt drept fra piraja, og oftest er ikke pirajaer selve dødsårsaken. Derimot, det som faktisk kan være en fare er kaimaner. Det var disse reptilene i alligatorfamilien. Vi hadde en feit, sannsynligvis svartkaiman, på flere meter som rutinemessig svømte i vannet ved flåtene våres eller solte seg på elvebredden på andre siden. Derfor fikk jeg klar beskjed om å ta opp føttene mine når de dinglet ut fra flåta og ned i vannet. Det hjelper jo ikke at man ikke kan se noen ting i vannet siden det er så grumsete.
3. Dobbeltsjekk knutene på hengekøya før du legger deg. En av de sterkeste minnene jeg har fra turen er følelsen av å våkne i fritt fall midt på natten, etterfulgt av plutselig bare «POAHHH». Det tok solide ti sekunder før jeg forstod noe av hva som hadde skjedd og at jeg nå lå på gulvet. Etter enda ti sekunder klarte jeg å puste igjen. Nå hadde Mauro våknet og skrudd på lommelykta si for å finne ut hva som hadde skjedd. «Ele caiu! Mads caiu!» roper han i latter. Det var slik jeg lærte meg hva «han falt» var på portugisisk. Ikke mye sympati å få på denne flåta nei. Dette fulgte meg resten av turen hvor en av gutta, gjerne Raimundo, bare «caiu, caiu». Det ble mitt nye kallenavn.
4. Maten. Vær åpen for hva du kan spise. Selv er jeg vegetarianer, og jeg prøvde å holde meg vegetarianer i jungelen også, men det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette kunne bli problematisk. Det er veldig mye stress på kroppen med så mange nye ting: nye rutiner, ny temperatur, nye bakterier, og ja, alt var nytt. Selv om det er utrolig spennende, er det en stor påkjenning på kroppen. Og kroppen trenger proteiner. Vanligvis er ikke dette noe stort problem når jeg kan kjøpe og lage mat selv. Proteinene får jeg gjennom nøtter, tofu, bønner, linser, kikerter og mye mer. Men her i jungelen kan jeg ikke bare «ehh, jeg vil ikke ha fisken, men kan du lage en tofu-avokado-sandwich?». Grunnen til at jeg ble vegetarianer var nettopp miljøbelastningen til kjøttproduksjon. I Norge for eksempel, bruker vi mye fôr til fisk og storfe som produseres i Brasil: soya. Og mye av soyaproduktene kommer fra det som tidligere var fin og flott regnskog. Så da var det å tenke litt mer på grunnen til at jeg ikke spiser fisk. Hvor stort problem er det med fisken her, så dypt i jungelen? Alt blir lokalt fisket fra det ville. Her snakker vi ikke industri-skala. Jeg var med på en fisketur: vi brukte nett. Og det var utrolig mye fisk i dette vannet, og det var bare et lite vann. Her er det såpass få mennesker som bor at miljøpåkjenningen av å frakte tofu fra de større byene kanskje er større enn å bare spise det naturen har tilgjengelig. Derfor, beklager fisken, begynte jeg å spise fisk også. Dessuten ble jeg introdusert til mye ny mat: de hadde noe vi liker å kalle for «sand»: Farinha de Mandioca, som det heter på portugisisk, også kjent som «ristet kassavamel». Mer om dette senere.
5. Språk. Selv om du ikke kan portugisisk eller språket som snakkes av de lokale kan det være lurt å lære seg noen gloser. Hvordan sier man hei? Hvordan sier man «jeg kommer fra Norge»? Finnes det noen morsomme ordtak man kan lære seg? Dette er ofte en veldig god ice-breaker. Da viser man at man er interessert i kulturen i landet man er i, ikke bare det fantastiske været og naturen.
Så, tilbake til maten. Vi setter oss ned, ja, fortsatt på gulvet, for å spise dagens middag. Akilles begynner å fylle en del av tallerkenen sin med et gul-hvitt pulver, og vi lurer umiddelbart på hva det er. «Dette er smaken av barndommen min» sier han, mens han rakte oss beholderen med ristet kassavamel. Jaha. Barndommen til Akilles må ha vært hard og vanskelig, fordi dette var som å tygge på sand. Jeg var redd for at tennene mine skulle knuse. Dessuten smakte det jo ingenting. Nada. Han smiler mot oss og viste oss hvordan man faktisk egentlig skulle spise det. Du må blande det med noe litt vått, for eksempel et par skjeer suppe. Aha! Nå smakte det jo helt nydelig! Og konsistensen var helt perfekt. Da skjønte jeg at barndommen hans ikke var så aller verst likevel.
Arbeidsmoralen til disse folkene som bodde her var helt ufattelig. Noen ganger lurte jeg på om det å bo i jungelen hadde kurert dem fra tretthet og behov for søvn, fordi ofte etter vi hadde lagt oss hørte vi motoren fra en av kanoene starte opp. Motoren var forresten helt sykt bråkete. Vi sovnet, og gjerne midt på natta eller kanskje nærmere morgenen hørte vi samme lyd komme tilbake. Da hadde noen vært ute på fisketur. Og fisk hadde de fått, i bøtter og spann. Man skulle kanskje tro at de da kunne ta seg en velfortjent blund, men neida! Da var de klare for å ta fatt på dagen og dagens arbeidsoppgaver. Noe av fisken ble servert til middag. I Portugal sier de at de har «1001 måter å tilberede torsk». Vel, her i jungelen føles det som om de har 1001 forskjellig fisk å tilberede. Jeg vet ikke hvor mange forskjellige typer jeg smakte på, men det var mange. Dessuten prøvde jeg å lære meg navnene på alle artene, men det ble fort for mange til å holde tellingen på. Spesielt interessant var det å spise piraja. Når Raimundo så på deg med et stolt smil og sa «assado» visste du at du kom til å spise god mat snart. Assado betyr noe som «stekt» på norsk. Det var hans måte å si at «nå griller vi fisk, og du kommer til å kose deg snart». Det var helt nydelig, jeg kan ikke si noe annet.
Det var viktig å spise rikelig med mat. Vi var i flomskogen, altså várzea, men i et av forsøkene mine ville jeg sammenlikne flomskog og «terra firme» som betyr fast, tørr eller ikke-flomskog. Jeg er glad mamma ikke visste om dette mini-oppdraget, fordi det var ganske ekstremt. Terra firme var langt unna, så vi måtte ta kano i rundt en time før vi måtte gå enda en halvtime, for å så sette oss i en ny kano. Denne kanoen, forresten, hadde ikke motor. Så hva gjorde vi? Jo, Raimundo og vår nye hjelpende hånd fra nabolandsbyen bar motoren, proviant og alt av utstyret på skuldrene. Nevnte jeg de tjue literne med vann som også var med? Og dessuten nektet Raimundo å la meg bære mitt eget utstyr. Jeg følte meg som den gringoen i skogen med to barske menn. Vi satte oss i den nye kanoen, og dette var den spennende delen. I de smale elvene var det vanskelig å komme seg frem, men ikke umulig. Så vi måtte samarbeide ved å ha én mann på motoren, mens de to andre tok åra fatt og dyttet vekk de flytende vannplantene samtidig som vi prøvde å åle oss fremover. Det var gøy, spennende og slitsomt. Dessverre tok det ikke veldig lang tid før vi måtte gå i land fordi elven var for grunn. Jeg spurte Raimundo hvor lenge vi måtte gå, og ja, dette var fortsatt tett jungel. «20 minutter» var svaret. 20 minutter viste seg å være 2 timer. Det var skikkelig Indiana Jones. Det var varmt, det var mange dyr og lyder rundt oss hele tiden, det var bekker vi måtte krysse på kreativt vis og jeg følte meg kjempeliten blant disse enorme trærne.
Under en av de største trærne var det mange kapsler som så ut som små kokosnøtter. Dette var frukten til paranøtt-treet, også kalt «brasilnøtt» på engelsk. Du har helt sikkert prøvd denne nøtten før. Den kommer ikke fra et domestisert tre, fordi den krever en spesiell orkidé for pollinering. Her har vi et klassisk bilde av hvor innviklet naturen er. Blomsten til treet er kraftig med en «tung dør» på en måte som hindrer de aller fleste insektene i å få tilgang på pollenet. Derimot finnes det én stor bie som klarer å «åpne» denne blomsten å tvinge seg inn til nektaren, hvor også pollenet finnes. Orkidébien. En hann-orkidébie er ikke stor nok for å få tilgang til blomsten, men ho-orkidébien er det. Derimot er det en orkidé hannen må bruke for å tiltrekke seg hobia, fordi orkidéen har en uimotståelig lukt som signaliserer at «her er det en hannbie som er klar for å pare seg». Etter paringen flyr hoa til paranøtt-blomsten og forsyner seg av nektaren og begynner pollineringsprosessen til blomsten. Litt over et år senere har blomsten blitt erstattet med en kjempehard frukt på ca. halvannen kilo med 8-24 paranøtter på innsiden. Frukten faller ned, men er fortsatt helt intakt. På bakken venter en nervøs og sulten aguti som er det eneste dyret som kan åpne en paranøtt som er like hard som en kokosnøtt. Aguti er en gnager, og som ekorn og mange andre gnagere, liker den å gjemme maten sin ved å grave nøttene ned i bakken. Noen ganger kommer ikke agutien tilbake, og et nytt tre får sjansen til å gro. Hele denne prosessen fra pollinering til spredning av nøttene kaller vi for mutualistisk symbiose, altså et samarbeid som er bra og fordelaktig for alle partene. På den andre siden gjør denne komplekse symbiosen det vanskelig å gro paranøtter utenfor regnskogen.
Uansett, slitne legger vi fra oss utstyret vårt her og trasker videre inn i skogen. Vi har fortsatt langt å gå. I avstand er det egentlig ikke så veldig langt, men på grunn av terrenget tok det veldig lang tid. Opp, ned, gjennom kratt og tett skog, over små elver. Ja, det var en utfordring, spesielt når gradestokken vipper mot 30-35 pluss fuktighet typisk for en regnskog. Vel fremme finner vi en ny kano, og nå kunne vi faktisk bruke den da vi hadde kommet oss til et stort tjern. Åh, så deilig det var å endelig sitte ned og faktisk avdekke gode avstander uten å måtte slite seg halvt i hjel. Vi henter utstyret vårt som nå ligger igjen ved paranøtt-treet med kanoen, og suser opp til destinasjonen vår. Dette var en overraskende fin hytte som var bygget som en stasjon i samarbeid med en tidligere ekspedisjon. Den samme dagen vi ankom gjorde vi alt arbeidet som måtte gjøres før vi la oss i hver vår hengekøye og sovnet. Jeg husker fortsatt denne natten som en av mitt livs beste sove-netter. Jeg var kaputt, og kroppen trengte å sove. Det var så deilig. Tidlig dagen etter turer vi tilbake med samme rute. Selv om dette var en kjempespennende tur, var det fint å være tilbake med gutta igjen.
Senere ble vi invitert opp på land i den lille «landsbyen» som flåta var knyttet til. Når jeg sier landsby, mener jeg egentlig bare 3-4 hus med noen rom i. Men det viktigste: en av husene hadde TV. Og det var en viktig fotballkamp som ble vist på TV. Jeg aner ikke hvordan de fikk inn TV-signalene, vi hadde jo verken internett eller mobilsignaler, men Brasil tar fotball på alvor, så kanskje det er en menneskerettighet å ha tilgang til fotball selv så dypt inne i jungelen. Vi satt oss rundt omkring i TV-stua, på gulvet naturligvis, og begynte å se. Under kampen hørte vi plutselig et stort «KLASK», etterfulgt av Raimundo og Mauro som ropte «SAPO!» som betyr padde på portugisisk. Ja, en frosk hadde faktisk falt ned fra taket og satt nå midt i stua og så fotball med oss. Igjen, det er så mye liv i Amazonas at dette er en helt vanlig dag i skogen.
Apropos fotball må jeg nevne noe ganske uvirkelig, spesielt som nordmann. Vi har Haaland som regnes som litt over gjennomsnittlig god i fotball. Under dette oppholdet så jeg én fotballtrøye på en av de lokale ungguttene som bodde her. Hvilken drakt var det han hadde på seg? Jo, det måtte jo selvfølgelig være en Manchester City-drakt med Haaland på. Til tross for at jeg ikke kan så mye om fotball har jeg jo skjønt at han har blitt ganske kjent verden over, men hva er sjansen tenker jeg. Til og med hit, hvor jeg ikke engang kan ringe mamma, ser man Haaland-drakta. Fotball er viktig ja.
Etter kampen var det å dra tilbake til hengekøya igjen. Snart får vi høre noen kjempegode nyheter: Steffen kommer for å være med oss den siste uka her i felt! Vi er alle så spente for å se han igjen. Hva er det han har opplevd? Hvilken reise er det han har vært på? Alt dette skulle vi få vite snart. Trodde vi. Dagen kom da Raimundo skulle hente ham med kanoen i Carauari. Han dro ut midt på natta, og Steffen skulle være tilbake når vi returnerte fra dagens feltarbeid, rundt klokka 12. Ingen Steffen. Eller «Estefen», som de likte å kalle han. Raimundo var alltid veldig tullete av seg, så vi ventet bare på at han skulle si «kødda, her er Estefen» eller noe, men alt vi fikk var brus. Brusen var sykt god, men… Hvor er Steffen?
Estefen og Murphy’s law.
Etter en kort uke forsvinner Steffen av gårde med båten og mannskap han ikke kunne kommunisere særlig godt med. Jaja, vi var alle fortsatt optimistiske, siden han måtte dekke store avstander med båten for å finne disse kjempeoterne. Prosjektet hans var å finne ekskrementene deres, eller bæsjen som det heter på godt norsk, for å ta prøver av dem og analysere på laboratoriet senere. Kjempeotere liker seg i de litt mindre elvene eller stillestående vann som ikke er en del av de større elvene lenger. Problemene hans begynner her: vi ankom Amazonas under en historisk tørke som var preget av El Niño.
Så, enkelt forklart blåser vanligvis vindene varmt vann fra Sør-Amerika vestover mot Indonesia og Australia, mens kaldt vann stiger opp fra bunnen i Sør-Amerika. Under El Niño svekkes disse vindene, og det varme vannet brer seg østover mot Sør-Amerika istedenfor, og endrer værmønstrene i hele verden. I vår del av Amazonas betydde dette mindre regn og høyere temperaturer. Og tørt, det ble det.
På grunn av denne historiske tørken var det ikke mulig å ta seg frem i de mindre elvene for å komme til oterne. Elvene var mindre i tillegg til at trær hadde falt over som gjorde det umulig å ta seg frem i mange av elvene. Derfor, på tre uker, fant de kun én prøve med kjempeoterbæsj. Det hjalp heller ikke at motoren til den ene kanoen ble ødelagt, samt motoren til den store båten som gjorde at de satt fast i minst en uke. Ironisk nok møtte faktisk jeg på en oterfamilie under ekskursjonen jeg snakket om dypt inne i skogen. Kjempeoterne er, som navnet tilsier, store og svært territorielle, og dette var lyden av dem mens vi fløyt forbi i kano.
Instituto Juruá har flere spennende prosjekter, og mange av dem handler om å øke rettighetene og styrke posisjonen til urfolk og de som bor i Amazonas. Steffen var altså såpass heldig at han fikk besøke flere av de små landsbyene rundt og langs Juruá-elva. Men det er ikke bare fryd og gammen, spesielt dersom du er glad i dyr og ser hvordan de gjør klar skilpaddene for å spises. De ble rett og slett lagt opp ned i sola, så vidt levende, for å holde kjøttet ferskt. Dessverre har jeg ikke så mye mer å si om opplevelsene i de lokale landsbyene siden jeg bare var i én annen selv, men det jeg kan si er at man blir møtt med nysgjerrige blikk og utrolig gjestfrihet.
Rett før han skulle komme tilbake til oss på flåta skulle han sove i en av disse landsbyene. Selvfølgelig måtte han være så uheldig den natta og sove i nærheten av en leken katte som klorte ham. Hvis du blir klort eller bitt av et dyr i jungelen eller et sted hvor det også finnes rabies: kom deg til sykehuset. Så det var det han gjorde. Den siste uken var han altså i Manaus for å behandle seg mot mulig rabies. Videre viste det seg at han også hadde fått E. coli dag 2 i felt mens han fortsatt var hos oss.
Beskjeden vi fikk var bare at han hadde dratt til Manaus i stedet for til oss. Var han lei? Skulle han dra hjem? Hvis han ikke hadde fått noe data er det egentlig ingen grunn for han å være i Brasil lenger. Han har jo ikke noen prøver å ekstrahere DNA fra. Først når vi møtte ham i Manaus fikk vi hele historien om katten og mulig rabies. Nei, vi var bare glade for at han fortsatt var i Brasil med oss og at vi endelig kunne oppleve dette fantastiske landet sammen. Og siden jeg skulle samle regnvann under El Niño var jeg forberedt på at det kanskje ikke kom til å regne nok til prosjektet mitt, så han fikk heldigvis jobbet med reserveprosjektet mitt som også handlet om eDNA. For min del regnet det nok den siste uken, så jeg hadde mer enn nok å jobbe med. Fornøyde drar vi alle tilbake til sivilisasjonen, inngangsporten til Amazonas, mangoens verdenshovedstad, til Belém.
Tusen takk for at du hørte på denne episoden. Jeg synes det har vært kjempegøy å snakke om turen min i Amazonas og se litt tilbake på hele denne utrolige reisen. Jeg er nok ikke ferdig med Brasil, men for nå så vil jeg si takk og hvis du vil lære mer om norsk og bruke dette til norsklæringen så kan jeg anbefale deg å gå på www.norskprat.com. Der finner du transkripsjonen og flashcards for dagens episode, og også bilder for å skape litt stemning. Og ja, med det vil jeg bare si tusen hjertelig takk, og vi sees i neste episode.
