Heisann heisann! Denne episoden er litt spesiell, og for å få mest mulig ut av den anbefaler jeg deg å ta en titt på nettsiden min www.norskprat.com både før og etter du lytter. Der finner du transkripsjon, flashcards og bilder som virkelig setter stemningen. Da treffer mye av det du har hørt på en litt annen måte, som hjelper med norsklæringen. Denne episoden er for de mer avanserte, men jeg kan anbefale å sette ned hastigheten hvis det går litt fort. Med det, så setter vi kursen mot Amazonas.
Dette var lyden av en av de lokale fra Amazonas-regnskogen som kom løpende mot meg og ropte «jaguar, jaguar», mens jeg var opptatt med å se opp i tretoppene etter brøleapene som var rundt meg. Totalt kaos.
Så, hvordan havnet jeg egentlig i denne situasjonen?
Denne episoden blir litt annerledes. Her skal jeg fortelle om min opplevelse i den største regnskogen vi har, altså Amazonas. Under masteroppgaven min fikk jeg i oppgave å samle litt data fra denne skogen. Jeg var heldig og fikk være i regnskogen i fem uker. Så dypt i skogen at det ikke fantes muligheter å nå sivilisasjonen utenfor skogen. Jeg hadde verken internett eller mobilsignaler. Helt isolert. Koplet av.
Men først, la oss zoome litt ut og få litt oversikt. Det hele startet med at jeg snakket med en professor på universitetet jeg studerte på, i faget regnskogsøkologi. “Hei, har dere noen prosjekter eller samarbeid i et spansktalende land i Sør-Amerika?” Spurte jeg, ivrig på å reise og lære meg litt mer spansk rett fra kilden. “Vel, vi har mye samarbeid med Brasil, men det er jo en av de få landene som ikke snakker spansk i Sør-Amerika”. Jaja, å ha muligheten til å reise til et så magisk land for å studere naturen der høres veldig bra ut uansett. Lite visste jeg at jeg kom til å få rollen som oversetter uansett, så spansken, jo, den var gull verdt likevel. Vi hadde noen møter hvor vi skreddersydde prosjektet mitt til mine interesser og behov, og hva som ville være relevant.
Så, prosjektet vi ble enige om. Hold fast, dette er ikke barnemat: rainwash eDNA Metabarcoding av arboreale pattedyr. Hvis du ikke forstod noe av hva det betyr, ikke vær redd. Det ga ikke mye mening for meg heller i begynnelsen. Jeg skal prøve å forklare konseptet: alt levende har DNA. Dette gjelder også dyr, som legger fra seg DNA overalt. Det gjelder deg, det gjelder meg, når jeg snakker inn i mikrofonen legger jeg fra meg masse DNA på den via luft. Det som gjør det hele litt mer spennende er at alle dyr har forskjellig DNA. Altså, deres egne genetiske fingeravtrykk. Dette kan altså brukes for å indirekte observere hvilke dyr vi har, og hvor vi har dem. Så dette var prosjektet:
Når regndråper treffer blader på trærne, blir DNA som har samlet seg på bladene dratt ned med vannet. Dette er hva vi kaller “rainwash”. “E”-en i eDNA betyr bare “environmental”, altså miljø på norsk. Etter at dette DNAet blir samlet, skal det bli sekvensert og analysert ved bruk av utrolig fascinerende teknikker på laboratoriet. Her snakker vi om avanserte maskiner og supercomputere som skal lese «livets kode». For meg er det her nesten som magi.
Til slutt, hvis alt har gått etter planen, får man en liste med arter som har dukket opp i DNA-prøvene. Dette er spennende!
Så, tilbake til jungelen. Det er meg, Steffen, Max og Joakim på tur. Vi har alle hvert vårt prosjekt. Max og Joakim ser på amfibiene i skogen og tar bilder og prøver av dem for å se om det eksisterer en type sopp som forårsaker massedød og tap av amfibier verden over. Steffen hadde planer om å forske på kjempeoter, en type oter som bor i Sør-Amerika. En liten disclaimer her: ingen dyr ble skadet under dette oppholdet, bortsett fra fisken vi fanget og spiste selv. Vi flyr til Caruari.
Carauari
Vi fløy med et propellfly fra Manaus til Carauari, som tok ca. 1-2 timer. Når vi så ut vinduene var det bare et teppe av grønt med noen meandrerende elver som brøyt opp landskapet så langt øyet kunne se. Det er vanskelig å forestille seg hvor utrolig stor denne skogen er, til tross for at man alltid hører om at vi mister en fotballbane regnskog i sekundet. Ja, vi mister mye skog, men det finnes fortsatt utrolig mye som vi må ta vare på.
Vi var forberedt på en svært primitiv landsby midt i jungelen uten særlig fasiliteter, men vi ble positivt overrasket når vi skjønte at vi kunne faktisk kjøpe det meste av utstyr vi trengte til forsøket der. Spesielt etter at vi fikk en video av båten som skulle frakte tingene vi skulle bruke i felt hadde kjørt seg fast, og mannskapet som kasta ut både poser og sekker i elven for å redde båten fra å synke. Dette var båten vi ventet på i Carauari i flere dager. Jaja, vi ble fortalt før vi dro at ting aldri går helt etter planen. Nå skjønte vi at å vente på båten var forgjeves. Vi satte kurs mot felt.
Seks timer på Juruá-elven med båt senere kommer vi frem til felt. Dette var et flytende hus, eller en flåte, på elvebredden. Vi var alle veldig spent på å sette i gang, og å se så vill og rå natur satte preg på hele stemningen. Rett før vi gikk av båten kom noen med en frosk til oss. Dette virket meget lovende.
Vi kjente ikke hverandre så godt i starten, men som Joakim sa:
«gutta, denne turen her tvinger oss til å bli venner vet dere?» Dette kom til å vise seg å være veldig sant.
Båten, eller flåta, var innredet med tre rom: et hovedrom, man kan kalle det en slags stue med åpen løsning til kjøkkenet, to mindre rom, og et eget bad. Badet imponerte med et toalett. I realiteten fungerte det bare som et hull til elven under. Og vannet til å skylle tallerkenene og bestikk? Joda, det kom fra den samme elven. Deilig. Å frakte drikkbart vann helt hit er ikke gratis, så alt vi kunne drikke, jo, det drakk vi. Så hvor skulle vi sove? På veggene var det knagger som vi kunne bruke for å henge opp hengekøyene våres. Ja, vi skulle sove fem uker i hengekøye. På treveggene så vi allerede noen litt for store edderkopper. Hva brukte vi hovedrommet til? Jo, det var spisestue, stue, soverom og laboratorium. Alt i ett. Perfekt for et sterilt område som man trenger når man jobber med DNA prøver, ikkesant? Og maten? Jo, den ble servert på gulvet. Totalt var vi syv stykk som sov på ca. 20 kvadratmeter. Vi skulle egentlig være åtte, men Steffen måtte ut i felt med båten siden de skulle reise store avstander for å finne kjempeoterne. Stakkars Steffen skulle være fem uker i båt med kolleger som ikke kunne snakke engelsk. Steffen snakket heller ikke portugisisk. Det var så deilig å se ham igjen etter feltoppholdet, men uansett, mer om det senere.
Allerede før første natt hadde vi sett kaimaner som er nært beslektet til alligatorer, rosa delfiner, krabber og dusinvis av insekter. Det kom til å bli mange, mange insekter. Biodiversiteten her var bare helt uvirkelig. Fantastisk. Det er vanskelig å sette ord på det. De dyrene vi også har i Norge virket litt raskere eller sterkere her. Alt var liksom litt mer ekstremt, som om alle dyrene var på steroider. Den knallharde konkurransen i jungelen viser tydelig hvordan dette påvirker artene. Maurene for eksempel, var litt raskere og kvikkere. Noen av dem bar også på blader, såkalte «leaf cutter ants», eller «bladskjærermaur» som det også heter på norsk. Edderkoppene var kjemperaske, og gjerne mye større, enn det vi har i Norge.
Etter hvert kommer vi inn i en god rytme: vi våkner klokka seks av Mauro som roper «Dira!», som var navnet til naboen som bodde her og passet på flåten vår. Maten var allerede klar, så det var bare å komme seg ut av hengekøyen og nyte en god frokost med en kanskje litt for søt kaffe. Her kommer språk-og kulturforvirrelsen litt fram. Hver morgen hadde vi svart kaffe, og den var svart-svart. Veldig bitter. Men så, en dag, var kaffen litt søtere siden kokken eksperimenterte litt. Hun var alltid veldig nysgjerrig på å vite hva vi likte, og vi ga uttrykk for at vi kanskje ønsket en litt søtere kaffe. Og det ble den. Fra og med da ble kaffen ekstremt søt, men ingen av oss ville si noe om det siden det virket litt frekt kanskje. Kanskje vi var litt for norske av oss, jeg vet ikke.
Det var viktig å komme seg ut tidlig før varmen ble for intens. Vi har et uttrykk: «morgenstund har gull i munn». Dette er et veldig passende ordtak som betyr at den som står opp tidlig får gjort mer arbeid og gode resultater. Morgenen her i jungelen var så bra. Det var stille, insektene hadde ikke begynt å sverme eller stikke oss, og ja, det var fredelig. Det eneste vi kunne høre i distansen var brøleapene som ropte med soloppgangen. Veldig fredelig. Etter frokosten, som forresten ble servert på gulvet siden vi ikke hadde plass til bord eller så mange stoler, var det feltarbeid.
Vi tok kano til et spesifikt sted i jungelen hvor vi skulle samle dataen. Det var ikke bare bare. Å gå en tur i skogen i Amazonas er veldig annerledes enn her i Norge. Gutta, og da mener jeg Akilles, Dira, Mauro og Raimundo, var med oss med hver sin machete og begynte å lage en sti vi kunne bruke til feltarbeidet. Vi trengte ca. 2-300 meter med sti, så dette var en solid jobb. Vi spurte om vi kunne hjelpe til, men jeg tror ikke de tenkte at vi visste hvordan å bruke machete. De bare så på oss, lo, og fortsatte å kappe busker og småtrær mens vi bare kunne se på. Jaja, det er mye spennende å se på i jungelen, så det gikk helt fint etter vi hadde svelget egoet vårt så klart.
Denne skogen var magisk. Det er alltid noe nytt å se. Man kunne for eksempel se på et tre. Se på, ikke røre. Fordi på treet var det liv. Masse liv. Og i regnskogen er livet vanskelig med hard konkurranse, så mange av insektene som kalte treet for deres hjem visste hvordan å forsvare hjemmet sitt. Desto nærmere man så på treet, desto mer så man. Travle maur som hadde lagd veier opp langs treet, og andre maur som beskyttet denne veien de hadde laget. Under et blad kunne man finne en edderkopp med helt lik farge som bladet. Hvis du ser enda nærmere på et av bladene kan det plutselig begynne å fly, fordi det viste seg å ikke være et blad i det hele tatt, men heller en sommerfugl med ekstremt god kamuflasje. Eventuelt kunne du lukke øynene og høre på spetakkelet av alle fuglene, apene og insektene som fylte skogen med lyder for å kommunisere, finne seg en partner eller markere territorier.
På en av stiene i skogen fant man plutselig en båt på bakken. Hvem i all verden har tatt med en båt helt hit, kan man jo spørre seg. Svaret, jo, det kunne man se på trærne. Hvis man så nøye etter kunne man se at det var svamper på dem. Svamper, det er primitive virvelløse dyr, eller invertebrater, som vanligvis lever under vann. Så hvorfor finner vi dem på trærne? Jo, det er fordi denne skogen er dynamisk. Det er en flomskog. Det vil si, skogen går gjennom en sesongmessig flom. Vannivået varierer med ca. 14 meter gjennom sesongene. 14 meter! Vi var her i slutten av tørrsesongen som forklarer hvorfor vi kunne gå på bakken og se en båt ligge på bakken. I flomsesongen må man nemlig bruke båt for å navigere skogen, og det eneste man ser av trærne er tretoppene. I løpet av denne perioden er svampene godt under vann.
For at episoden ikke skal bli for lang, så kutter jeg den her. Så med det vil jeg si tusen takk for at du hørte på. Jeg har mye å fortelle om den turen, så det kommer flere deler til denne jungel-serien. Jeg håper du likte å høre på like mye som jeg likte å snakke om den. På hjemmesiden min www.norskprat.com finner du episoden med transkripsjon og flashcards slik at du lettere kan lære deg disse ordene og uttrykkene som dukket opp i denne episoden. Takk for nå, og vi sees i neste episode. Muito bom!
