E7 Surfing og ravinevandring (ut på tur, aldri sur del 2)

Wow. Jeg fikk juling. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Det var… Det var brutalt, for å si det mildt. Jeg…

Det du hørte, det var nettopp Mads som prøvde seg på surfing. Ja, du skal få høre mer om det. Men velkommen skal du være til neste episode, del 2, av Ut på tur aldri sur. Hvis du ikke har hørt del 1 enda, da kan jeg anbefale deg å gå til denne episoden. Mitt navn er Mads, og velkommen til Norskprat-podkasten. Podcasten for deg som vil lære deg norsk på naturlig vis. Som alltid, transkripsjon og flashcards med bilder finner du på www.norskprat.com. Og ja, velkommen til dagens episode.

***

Ok, så nå er jeg altså på stranda. Jeg tok ikke med meg mikrofonen, så dette er fra mobilen. Jeg håper det går bra. Jeg skal surfe. Så nå venter jeg på en kompis, så skal vi låne noen brett. Eller leie heter det vel, på godt norsk. Jeg er spent. Jeg har jo surfet én gang i Peru. Og ja, jeg ble solbrent. Veldig, veldig solbrent. Det er tidlig på morgenen, så for å få tak i de beste bølgene måtte vi tydeligvis ut tidlig. Og ja, jeg ser allerede at det er noen ute som surfer. Så det lover jo godt. Så jeg håper dette blir en god historie det er ikke bare en katastrofe. Jeg er fornøyd hvis jeg klarer å komme meg opp på brettet. Jeg har prøvd, hva kaller man det? Wakeboarding, er det det det heter? Når du står på et brett etter en kabel i vannet, og det gikk veldig bra så jeg har jo jeg har jo skjønt da at snowboarding, nei snowboarding sier jeg, surfing er litt mer krevende selvfølgelig du har ikke samme balansemoment og så videre men jeg har troa. Dere får en oppdatering om noen får raske sekunder så ønsk meg lykke til det tror jeg jeg trenger, så får vi se hvordan dette går.

Wow, jeg fikk juling. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Det var brutalt, for å si det mildt. På to timer klarte jeg å komme meg opp på én bølge. Jeg var i veien for to personer, og en av dem krasja jeg i. Så det var ikke en optimal start på min surfekarriere skal jeg være helt ærlig. Men ja, wow.

Ok, jeg skal fortelle litt om denne brutale starten på min surfekarriere. Det som først skjer er at vi går ut, det er meg og to venner, vi leier et surfebrett hver, og vi går ut i vannet, kjempedeilig vann, vi trengte ikke engang en sånn våtdrakt fordi det var kanskje 24 grader i vannet, og jeg hadde en sånn svømmegenser på fra før. Men her så tenker jeg egentlig at våtdrakt brukes ikke for å holde seg varm, men heller for å skygge seg mot sola. Det var i hvert fall tankene mine.

Men i starten var det greit, bølgene var ganske fine fordi her på Las Palmas så er det bare en liten del man kan surfe på, fordi strandene er omringet av denne La Barra som jeg snakket om i forrige episode. Veldig fint for å være på stranda, men for surfere er jo ikke det optimalt, fordi da får du jo ikke ordentlig bølger. Men helt på enden av Las Canteras da, som denne promenaden heter, så er det en plass hvor bølgene ikke blir ødelagt av La Barra. Så, dit gikk jo vi, og det starta bra. Bølgene var ganske greie, og det var ikke så mange folk. Jeg er jo helt nybegynner, så for meg er jo det fint at det ikke er for mange folk fordi, ja, jeg kommer til å gjøre en feil. Og jeg vet at man skal respektere køen, så det er jo en typ køkultur. Altså, du har der hvor bølgene bryter, altså der hvor vannet begynner å bli hvitt på toppen av bølgen der er det jo selvfølgelig best å surfe. Det er jo der du får mest kraft og så da surfe til en av sidene fra dette brytepunktet. Og så, det er jo fint om ikke alle surfer samtidig for da kommer man jo til å krasje, naturligvis, så da er det en og en, en etter tur, så man må vente på sin tur, men her var det liksom ikke sånn, jeg prøvde jo å finne det, for jeg visste jo om denne regelen, men det var veldig vanskelig, fordi det var veldig, bølgene var veldig uforutsigbare, det vil si bølgene var plutselig så brøyt bølgen der borte, og så en annen plass igjen, så det var ingen klar linje med folk som ventet på sin tur. Så jeg skjønte ikke så mye av det, og derfor ble jeg i veien selvfølgelig, for de som drar dit hver dag.

Og han ene krasjet jeg også i, for jeg var litt lenger nede, fordi da kunne jeg få en bølge uten å være for mye i veien for de andre, tenkte jeg. Og da vil jeg bare se, ok, er det en bølge som går gjennom uten at noen har tatt den, da tar jeg den. Flott. Og nå kom det en kjempebra bølge, jeg bare, fy flate, supert. Denne blir bra. Så jeg ser, passer på, ok, ingen er på bølgen. Ok, da hopper jeg på. Og i det jeg hopper på, jeg har et stort brett, så brettet mitt blir jo tatt uansett, det er som en båt. Dette nybegynnerbrettet jeg har. Og plutselig så hører jeg, boy, boy, eller en eller annen mann som driver og roper, og jeg bare, nei, det var en. Så kommer det en person padlende, han sitter på knæra med en sånn padle, en åre, og padler. Så han har, jeg så han ikke på bølgen, men på en eller annen måte så har han greid å ta igjen bølgen, kanskje ved å padle, men han har jo også et enda større, altså det her er jo nærmere en SUP, det han har. Og da blir jo han forbannet da, for at jeg plutselig står i veien for han, fordi selvfølgelig, man skal jo respektere det, men jeg så han ikke. Så det var, yes, en opplevelse.

Og etter det så ble jeg litt sånn, det kom flere og flere folk, og bølgene ble mer og mer, ja, det var litt vanskelig, rett og slett. Kommer jeg til å prøve surfing igjen? Ja, men ikke her i Las Palmas, da må jeg nok ut til en plass hvor det er litt mer plass og litt mindre folk. Det tror jeg kanskje er nøkkelen til det. Nå er jeg kjempesliten, og jeg har vann i hele systemet, altså hvis jeg tar hodet ned nå, så begynner det å renne saltvann fra nesa mi, så jeg må kanskje rense det.

Men ja, det var en veldig fin start på dagen. Vi endte opp med to timer, og så dro vi på en kafé og drakk kaffe og spiste noe papas arrugadas, altså disse rynkete potetene med mojo, altså denne sausen. Så alt i alt en veldig god start på dagen, men jeg var bare ikke så komfortabel på dette. Jeg vil si at dette ikke var et nybegynnersted i det hele tatt. Men det er greit. Sånn er det. Det er interessant å oppleve det også. Jeg fikk én bølge på to timer, så jeg er fornøyd med det. Det er bedre enn null. Så ja. Man kan ikke klage.

***

Se for deg en mørk og trang tunnelinngang som såvidt rommer én person i både høyden og bredden. Du kaver deg inn inngangen som er halvt dekket av steinras. Så var det mørkt. Du begynner å vandre dypere og dypere med armen strakt ut foran deg slik at du ikke skal få edderkoppspinn, edderkopper eller møll i ansiktet. Du fortsetter kanskje hundre meter før du nå ikke ser mye annet enn mørke. Men, lenger fremme skimter du et lite lys. Kan det være lyset i enden av tunellen? Du bestemmer deg for å fortsette. Luften er kjempetykk med en miks av mugg og tung fukt. Du nærmer deg det svake lyset, og kan nå faktisk se veggene rundt deg. Veggene, de er dekket av grønne mineraler eller alger av noe slag, og dråper du håper er vann som glinser i lyset fra åpningen du ser lenger fremme. Du kommer frem til der lyset kom fra, og du befinner deg nå blant kadavre i bunnen av noe som likner en gammel brønn. Det er nå en liknende tunell som den du kom fra foran deg, men du bestemmer deg for å returnere. Dette begynte å bli litt for ekkelt for din smak. Du kommer deg helskinnet tilbake til steinraset, og er klar for å undersøke det forlatte og forfalte hotellet som får deg til å lure på hvordan og hvorfor i alle dager det faktisk er et hotell i bunnen av denne ravinen.

Denne gangen er det min tur til å bli invitert på tur. Det er en person fra Nederland, Jorn, jeg er sikker på at jeg sier dette navnet feil, men uansett, som inviterte meg med på en tur. Vi var åtte personer pluss meg. Landene som var representert, var Østerrike, Sverige, Nederland, Tyskland, Italia, Norge og Spania, selvfølgelig. Fra Spania var vi så heldige å ha vår lokale guide, Carlos, med oss. Takk Gud for det! Uten Carlos hadde vi definitivt vært håpløst forvirret og uten tvil gått oss vill. Denne turen viser seg å bli veldig spennende. Det er en av de kuleste turene jeg har vært med på. Det var mye eventyr! Vi besøkte et gammelt, forlatt hotell. Vi gikk gjennom en trang, trang tunnel som førte oss til en brønn. Altså, en sånn brønn hvor man hentet vann med bøtte i gamle dager. Videre måtte vi kjempe oss gjennom kratt, bambus og tett terreng for så å komme til en bekk som vi måtte kjempe oss over ved å lage en bro av stein og treverk.

Og midt oppi det hele måtte vi klare å samarbeide, til tross for at vi var ni relativt ukjente mennesker. Dette var også den siste dagen med Livia, som er ei jente fra Østerrike som brått har blitt en god venn her på øya. Så det var litt trist å måtte si ha det til henne etter denne turen.

Turen starter oppe i en liten landsby som heter Firgas. Denne lille, søte landsbyen har en litt kul gågate hvor man kan se alle Kanariøyene og litt informasjon om hver enkelt øy. Det er et slags skulpturkunstverk som du kan se på bildene jeg har lagt ved. Jeg tror denne turen kanskje var mer det jeg så for meg at turer på Gran Canaria kom til å være. Den hadde litt av alt! Den hadde små huler, bekker og litt sånne små fosser. Litt overraskende, egentlig, akkurat det. Fordi etter å ha bodd her en stund tenkte jeg jo at det nesten ikke var vann på disse øyene, eller på Gran Canaria spesielt. Det er jo ganske tørt her. Men selvfølgelig, oppe i fjellene i nord er det jo litt vann. Likevel var det mer enn jeg forventet. Det var til og med fisk og rumpetroll i den lille bekken! Dette var egentlig ikke noen langtur, men det var en veldig fin tur.

Vi begynner turen med en bratt nedoverbakke som fører oss til et kult utkikkspunkt hvor man kunne se utover et skikkelig klippelandskap. Vi fortsetter videre ned helt til vi kommer til et forlatt spahotell. Dette hotellet, bygd på 1860-tallet, var en gang et kjent spa perfekt plassert i bunnen av den bratteste ravinen som finnes nord på øya. Vannet som rant nedover ravinen var visstnok kjent for sin helbredende effekt. Jaja, selv om vannet er rikt på mineraler ble jeg ikke fristet til å drikke det akkurat. Dørene stengte 1938, og i dag frarådes det å ferdes i hotellområdet på grunn av fare for ras. Dette er noe jeg gjerne skulle visst før turen, men jaja. Du som hører på kan lære av mine feil, dersom du har tenkt deg på denne turen. Det var ikke veldig lett å komme seg inn og opp i hotellruinene da naturen har gjort det naturen gjør når mennesker forlater: altså den har tatt over. Ved siden av hotellet er det en lang tunell. Det er sterkt frarådet å gå inn i slike tuneller, spesielt dersom du ikke kan se lys i enden, men ja. Jeg hadde lyst, men visste jo om dette med at forlatte og umerkede tuneller ofte kan holde på giftige gasser og mangel på oksygen, men vår kjære Carlos fortalte at han hadde gått denne tunellen for ikke så lenge siden, så da tenkte vi at faren var relativt lav. Vi har et passende ordtak, noe man gjerne hører fra fedre: ikke gjør som jeg gjør, gjør som jeg sier. Så, igjen, dersom du har tenkt deg på denne turen, ikke gjør som vi gjorde og gå inn. Det er en reell fare for ras og andre uforutsette farlige ting.

Uansett, vi fortsetter videre. Denne turen er som sagt veldig spennende. Vi måtte gå gjennom tett kratt, busker og trær som hadde falt over stien. Vi måtte også bruke trærne som hadde falt over bekkene for å komme oss videre. Vi måtte gå langs fjellet, langs klippene, og nærmest klatre med hjelp av tau som var hengt opp på fjellveggene. Plutselig møter vi fire spanjoler som hadde gitt opp og bestemt seg for å snu. De sa at det var umulig å komme seg videre. Men det var litt tvil i ansiktene deres da de sa at det var umulig. Så derfor tenkte vi: Dette er ikke umulig. Det er bare veldig vanskelig! Og vi er jo på jakt etter eventyr vi, så vi bestemmer oss for å fortsette. To av spanjolene ble såpass overbevist av hvor bestemte vi var at de bestemte seg for å bli med oss. Så nå var vi plutselig elleve! Vi fortsetter gjennom kratt og busker, og til slutt kommer vi til en bekk.

Det var her spanjolene hadde snudd. Denne bekken var ganske stor, men den lå rett ved en bambusskog. Og i bambusskogen var det masse pinner og litt større steiner. Vi la steinene utover bekken og brukte dem til å hoppe over. Og så brukte vi pinnene for å balansere. Én etter én kommer vi oss over. Det er et under at ingen av oss ble våte. Og så begynner vi ferden oppover fjellet, opp fra ravinen. Resten av turen går ganske smertefritt. Klart, det var ganske slitsomt fordi det var jo bratt oppover, og solen stekte. Men på toppen var vi kjempeheldige! For der var det en kafé. Og denne kafeen hadde is på pinne! Så alle sammen kjøpte hver sin is, og vi var alle svært fornøyde. Og ja, vi spiste isen mens den smeltet, før vi tok bussen hjem igjen. Da vi kom hjem drar noen av oss på en meksikansk restaurant for å planlegge neste tur. Jeg vil gi denne turen kanskje 9,5 av 10.

Det var kjempegøy!