Vulkanutbrudd, lava, aske og ild, tidløs urskog, overlevelse, galaksen. Dette og litt mer er hva vi finner i paradis, også kjent som La Isla Bonita. Vi drar til La Palma.
Heisann, heisann. Nå har jeg tilbrakt to uker på La Palma, og jeg vil snakke litt om det. Fordi denne øya her er meget interessant, vil jeg si. Den har kommet med mange interessante og kule overraskelser. Men først og fremst, hvordan går det? Har du det bra? Jeg har selvfølgelig hatt det veldig bra her på denne øya. Jeg hadde en liten skriveretreat eller jobbretreat, hvor jeg skulle dra på en, jeg holdt på å si øde øy, men det er jo ikke en øde øy, det bor mange mennesker her, men den er ganske isolert og koselig. Så jeg har hatt det veldig bra. Jeg har jobbet i uka, og så har jeg utforsket øya i helgene. Og ja, la oss bare gå rett inn i fortellingen om La Palma.
Først vil jeg bare nevne noe litt morsomt. Hver gang jeg sier for eksempel La Palma, eller Las Palmas eller noe, så må vi spesifisere hvor. Dette er jo fordi Palma de Mallorca for eksempel, det er jo en annen Palma. Den ligger i Middelhavet, det er en øy som ligger rett under Barcelona, som har da Palma som sin hovedstad. Og her heter hele øya La Palma, mens der hvor jeg bor, det er Las Palmas med S. Og som jeg allerede nevnte i en tidligere episode, det er jo at denne kanarieaksenten, den er jo, de ekshalerer S-en. Så de bor på Lah Palmah, og ofte så hører man jo ikke det, så da tenker man kanskje automatisk at de bor på La Palma, som er denne øya her.
Men som om ikke det var ille nok, så denne byen jeg er i nå, den heter Santa Cruz de La Palma. Og hva heter hovedstaden på Tenerife? Jo, den heter Santa Cruz de Tenerife. Ok, enkelt å forstå. Men så har de en region. Så denne regionen, den deles da mellom Gran Canaria og Tenerife. Så fra Tenerife og øyene opp, så har vi Santa Cruz de Tenerife. Så har vi den andre delen, som heter Las Palmas. Det vil si at jeg bor på Santa Cruz de La Palma, som ligger i Santa Cruz de Tenerife. Hallo? Altså, ja. Men uansett, det er en veldig, veldig fin plass.
Så, ja, jeg ankommer øya, og jeg blir helt målløs. Den er så vakker. Den heter jo La Isla Bonita, som betyr den vakre øya. Jeg sjekket om dette er da denne sangen til Madonna. Hvis du vet denne: «Last night I went to San Pedro». Jeg vet ikke. Jeg er ingen sanger. Men kanskje du har hørt denne sangen. Den er veldig populær. Det er visstnok ikke denne øya, dessverre. Det er en øy i Karibien. Men uansett, det er en veldig, veldig vakker øy.
Jeg kommer øya og jeg blir helt målløs. Den er bare helt wow. Fjellene. De er grønne, altså på Gran Canaria er landskapet ganske tørt. Selvfølgelig har vi noen fine grønne områder på Gran Canaria også, men da må du litt opp i fjellene. Her er det veldig grønt hele veien helt ned til vannet, så den minner litt om Madeira kanskje. Jeg har ikke vært på Madeira selv, men jeg har jo sett bilder, og det ligner kanskje litt på det man kan tenke på som Madeira. Fjellene er skarpe, altså du har, fra havet så bare kommer det en stor klippe eller veldig bratte fjell. Naturlig svart sandstrand. Så dette kom jo av vulkanaktiviteten på denne øya. Det er noe vi skal snakke litt nærmere om i dag. Det er jo veldig, veldig mye vulkansk aktivitet her. Men ja, grønne, store, fine, flotte fjell, nydelige strender, og sola skinner, og det er bare helt fantastisk. Jeg tenker, ok, det her er jo en kjempeflott øy, og jeg skjønner ikke helt hvorfor drar man på ferie til Gran Canaria som nordmann hvis man kan dra til denne øya.
Nå har jo denne blitt litt mer kjent da, etter den norske Netflix-serien La Palma, som handler om nettopp dette med et enormt jordskjelv som splitter halve øya nærmest, og slik at halve øya sklir ut i havet og skaper en kjempetsunami. Det er jo mye forskning rundt om det her faktisk kan skje, så denne serien er jo basert på et virkelig scenario, men selvfølgelig, den er jo litt dramatisert. Men det som er litt morsomt med denne serien er jo at man kan se hvordan en typisk norsk familie drar til Kanariøyene for å feriere. Det er oppførsel. Men uansett.
Jeg drar på et slags skriveretreat. Jeg har jo også skaffet meg et kamera, så nå skal jeg legge ut litt bedre bilder og ta litt kulere naturbilder. Så da får vi litt nære bilder av disse kule skapningene vi har rundt oss.
Apropos vulkan, det er jo ofte, hvis du ser en vulkan, så er det ofte veldig utrolig natur rundt. Det er jo veldig voldsom natur som kommer av en vulkan. Og her er jo vulkanaktiviteten veldig nylig, så det forrige utbruddet var jo i 2021. Så 19. september brakte det løs. Og dette utbruddet var kjempesvært, og det varte helt til 13. desember. Heldigvis var det ingen som døde direkte av dette utbruddet. Det var rundt 7000 evakuerte. Det var én person som døde etterpå fra giftig gass når han skulle rydde aske fra taket sitt. Så inhalerte han noen giftige gasser. Det her var jo da innenfor sperresonen da. Uansett, det var rundt 7000 personer som ble evakuert, og selve lavaen, hvis du ser bilder av øya, så kan du se at det er en solid del som lavaen slukte med seg. Det var mer enn 10 kvadratkilometer, og rundt 3000 bygninger som ble ødelagt eller skadet. Og på sitt bredeste, altså hvor bredt du finner det bredeste punktet av den lavaen som rant nedover, det var på 3,5 kilometer, så her snakker vi mye.
Og det som er litt kult fra dette her da, selvfølgelig, det er jo kjempetrist at så mange mister hjemmet sitt og sånn. Men hvis man ser på det her fra på en måte dette geologiske perspektivet, hvordan dannes nye landmasser, for eksempel, så kan jo vulkansk aktivitet være en veldig stor grunn til dette. Land, altså masse, spruter masse, rett og slett, fra bakken og spruter ut og danner nye landmasser. Og det kan man se, denne lavaen som rant ut fra vulkanen, den rant jo også ut på havet, da var den dannet mer land, så øya ble faktisk større etter vulkanutbruddet. Så det er jo veldig interessant, øya ble større. Navnet på vulkankjeglen er, jeg måtte sjekke det her, det var litt morsomt, den heter Tajogaite eller Tajogaite, jeg vet ikke, men det er et guanchenavn som betyr sprukket fjell. Så det gir jo mening. Fjellet, det sprekker jo. Det sprekker, og utbruddet kommer med masse lava, og det er jo rett og slett jorda som blør, på en måte. Det er jo et sår i jordskorpa, og ut kommer det varm, varm, varm lava. Det er jo rennende masse, det er jo helt sinnssykt. Heldigvis går det veldig sakte, så man har tid til å evakuere åstedet og komme seg i trygghet.
Ok, så det er nok om det. Vi går på tur. Denne øya her er jo veldig kjent for turene sine. Hvis du drar hit, da må du absolutt ikke bare kose deg på stranda. Det er også fine strender her, men ta også og sjekk ut en fin tur. Fordi, ja, det er veldig fine turer her. Så dessverre da, når jeg kommer hit til Santa Cruz, så regner det masse. Det er bare regn, regn, regn, regn, regn, regn. Jeg tror det regnet den ene helgen, så regnet det sånn 150 millimeter. Jeg spurte noen: ok, jeg ser jo at denne øya er grønn, men er det her vanlig? Og hun ene butikkdama, hun sa jo: nei, det er som regel sol. Det her er jo tiden på året hvor det er mer regn. Men det har jo bare vært sol hele veien. Og så kommer du, og så har det begynt å regne. Så det er fett. Jeg digger det.
Men heldigvis er vi på disse kule, veldig mikroklimaøyene, så jeg tar bussen til andre siden av øya, og der har vi sol. Og det er jo på grunn av denne tingen vi kaller passatvinden. Altså fuktige skyer, de blir stoppa i fjellene i øst, eller mot fjellene i øst, mens vestsiden da, den står tørr, den får sol, fordi skyene blir på en måte stoppet av fjellet. Og hvis du går opp på toppen da, så kan du se ned på skyene som blir på en måte fanget. Og på spansk så kaller de det mar de nubes. Altså på norsk betyr det skyhavet, så det er på en måte et hav av skyer. Så det er litt kult.
Så ja, uansett, jeg drar på en skikkelig lang tur. Jeg hadde jo long run, som vi kaller det på joggespråket. Det var lørdag, jeg skulle avdekke en del kilometere. Så jeg sjekker på den lokale turguiden, og jeg fant en fin tur på rundt 20 kilometer. Fett, det er en lang tur, men selvfølgelig, nå er jeg på en øy. Jeg sitter bare på rumpa resten av dagen, resten av uka egentlig, så 20 kilometer, det høres bra ut. Og ja, jeg tok feil da. Det jeg ikke tok med i beregningen er stigning. Så syv timer senere så har jeg da jogget 25 kilometer med 1400 meter stigning. Jeg var jo helt ødelagt. Jeg er ikke bygd for det. Kanskje en dag burde jeg trene på disse turene, men det var altfor tungt for meg, så jeg var jo helt død.
Men det som var fint da, fordi jeg måtte ta bussen til Los Llanos, som denne byen heter, så skulle jeg jogge derfra. Det går fint, man må jogge ganske langt for å komme seg til bussen, ganske høyt, og så plutselig måtte man gå kjempebratt ned, fordi turen startet på en veldig fin ravine. Jeg brukte jo også sju timer fordi jeg tok masse bilder og sånn da, så jeg fikk litt hvile underveis. Men ja, så det er jo ganske krevende oppoverbakke tilbake, tenkte jeg da. Men for å komme liksom ned til ravinen, det er på en måte der den offisielle turen starter, så ofte så er det folk som parkerer der.
Så jeg jogger og jogger og sliter og stiger, og uffameg, det var kjempetungt. Og så kom jeg til litt over halvveis, så møtte jeg en dame som bare: «Hei, skal du campe her, eller?» Og jeg bare: «Hæ, nei, jeg har ikke egentlig tenkt det, hva er det, sånn det? Jobber du her?» Og, ja, det gjør hun. Hun lurte på hva jeg gjorde, for nå begynte klokka å bli litt mye. Og det er langt til sivilisasjonen hvis man ikke skal sove der. Så da sa jeg: «Nei da, men jeg er bare på en joggetur jeg.» Og hun bare: «Ok, men har du lommelykt og sånn da?» Og jeg bare: «Lommelykt? Jeg skal jo være hjemme før det blir mørkt», tenkte jeg. Og hun bare: «Ja, det kan bli vanskelig.» Men så sa hun, nei, ok, nei, jeg skal faktisk bare løpe. Det er ikke noe rare greier jeg driver med, så… Så hun sa: «Ok, ja, nei, super, bare fortsett den veien der, du.»
Det hun sa da, var at hvis du er heldig, så er det noen andre som også skal hjem med bil da, fra der hvor ravinen starter, altså der hvor turen starter. Så det du kan gjøre er å være så frekk og haike for å komme deg tilbake til byen. Å haike, det betyr å liksom ta tommelen opp, eller peke i den retningen du vil, mens biler kjører forbi. Altså, du ønsker at noen skal plukke deg opp på veien, sånn at du slipper å gå. Vanligvis gjør man jo det på litt lengre distanser, men dette var… Ja, jeg bare: «åh, ok, ja, det høres faktisk veldig bra ut.»
Så jeg fortsetter og fortsetter og fortsetter, sliter, men det er kjempefint, det er det. Men ja, det er litt tungt bare. Så ja, utsikten er jo kjempefin, det skal sies. Jeg fortsetter, og jeg kommer meg ned, og nå er beina mine helt kake. Helt kake. De er gelé. Jeg kan ikke løfte dem, omtrent. Og så vet jeg at det venter en ganske stor oppoverbakke, hvis ikke det er noen der nede. Og det å bare løfte beina, høyrebeinet da, nå begynner jeg å få litt vondt i lysken, fordi nå begynner senene å bli litt irriterte, fordi nå har vi vært ute lenge. Jeg hadde heldigvis med meg masse vann og sukker, altså kokosnøttvann, det er min go-to. Jeg elsker kokosnøttvann. Det er jo litt sukker i det, og noen elektrolytter, men det er kanskje ikke like bra som, jeg vet ikke, noen ordentlige saltpastiller eller noe sånt. Eller kanskje bare salt. Men uansett, godt er det.
Så jeg kommer meg ned. Ser jeg at det er jo en bil der. Men det er ingen der. Ja nei, da er det bare å begynne å gå da. Så jeg har jogget ikke det lenger nå. Nå er jeg ganske sliten, så jeg klarte ikke å jogge. Jeg bare gikk, for nå begynte beina å gjøre ganske vondt. Så jeg har bare trasket oppover langs bilveien. Turstien, den er altfor bratt, så det klarer jeg ikke lenger. Så jeg bare trasket sakte, men sikkert oppover. Men så endelig er den, denne bilen da som jeg så, den starter, og jeg hører i det fjerne at den kommer nærmere og nærmere, og jeg bare: yes, yes, yes, yes. Så jeg stopper og venter, og jeg smiler mot bilen idet lysene treffer ansiktet mitt, og jeg viser tommelen opp, og jeg bare: por favor, hjelp meg.
Og det var tre hyggelige karer fra Valencia da som plukket meg opp. De bare: «Ja, ja, ja, kom, sleng deg inn, herregud.» Og de sa: «Oi, ja, vi møttes jo, det var jo vi, vi så jo der når du drev å løp videre der.» Det var veldig morsomt, og det var jo faktisk noen jeg hadde møtt på veien, så det var veldig hyggelig. De var på dinosaurjakt. De hadde Jurassic Park-tema, så det var én geolog, én biolog og én guide, tror jeg. Altså, det her er jo bare for moro skyld. Så de syntes det var kjempegøy at jeg faktisk var en biolog. Så når jeg sa, ja, hva driver du med, det de spurte: «Hva driver du med da?» Så sa jeg: «Nei, jeg er biolog, jeg, og lærer.» «Biolog?» Ja. Og så begynte de å mobbe han ene, fordi de bare sånn: «Her er jo en faktisk biolog», fordi, ja, han var jo bare lekebiolog. Men så, det var litt morsomt.
Så da fikk jeg lov til å bli med i denne Jurassic Park-dinosaurjakten. En av dem skulle jo dessverre dra etter hvert da, tidligere enn de to andre. Så de hadde planer om å filme mens de prater og sånn, så skulle han bli spist av en dinosaur. Så uansett, de får ha masse lykke til. Denne øya her er jo faktisk bare to millioner år gammel, så det er jo den nyeste øya på Kanariene. Og når var det dinosaurene ble utslettet? Jo, det var jo 66 millioner år siden. Så det er ikke sikkert de finner så mye, men ja, det ble spennende. Jeg så en film av dem, de hadde lagt ut på Instagram, en film der hvor de snakker, og det var faktisk en dinosaur som vandret i bakgrunnen. Kanskje den var laget litt plast og sånn menneskegreier, men likevel, så kan det hende det faktisk er noe på denne øya her som vi ikke har oppdaget enda, som de fikk på film. Nei, bare tuller, selvfølgelig. Det er jo fugler her da, og de, ja, så kanskje de fant noen dinosaurer.
Uansett, neste helg, jeg får besøk av Dinesh. Han er brått blitt en kompis, kjempehyggelig kar som bor på Kanariene. Han har også vært en veldig lokal guide for meg mens jeg har vært der, med språk osv. Veldig hyggelig kar. Vi drar på tur sammen. Han blir her den siste helgen. I dag er det tirsdag, han dro i går. Og ja, vi besøker vulkanverden denne gangen da. Så vi drar ned til der hvor dette utbruddet var. Og vi starter ferden helt fra sør. Det veldig tørt, det er aske på bakken, men veldig interessant.
Vi teller tusenbein langs veien, fordi det er veldig mange litt ekle tusenbein. Noen svarte som kryper langs veien. Jeg tror vi kom opp til rundt 60 stykker før vi ikke så dem lenger. Og fra tusenbein så bytter vi over til firfislene, som er på denne øya. Veldig mange sånne små og søte firfisler. Vi prøver å fange dem, men de er litt for raske. Og her måtte jeg faktisk sjekke ut om denne øya har salamandere. Fordi det er jo, forskjellen da, på firfisler og salamandere, det er at salamandere er en amfibie, mens firfisler er reptil. Så de er jo to helt forskjellige dyregrupper. Og det som er litt interessant, litt trist kanskje, spesielt for Max, som er kompisen min som er veldig interessert i amfibier, det er at det finnes ikke amfibier på denne øya, eller ingen naturlig hjemmehørende amfibier, altså ingen salamandere eller frosker. Ja, så de firbeinte krypende dyrene som vi finner her, det er da firfisler. Nå finnes det jo også frosker på den øya, men de har blitt introdusert.
Vi fortsetter, og nå begynner verden å bli veldig rar. Vi går på denne vulkangrusen, og ja, det eneste av vegetasjonen rundt oss er liksom sånne store kanarifuruer. De er kule, og de er jo skapt for å tåle temperaturer og tørre omgivelser. Denne barken, den er altså flammebestandig. Den tåler flammer, så du kan se en skikkelig skogbrann for eksempel. Og trærne ser jo ut til å ha blitt brent ihjel, og de er svarte og så videre. Men så kommer det skudd ut fra stammen, som er litt kult. Så da kan de plutselig få bark med masse grønne skudd. Så deres strategi er overlevelse. Veldig mange furuer har jo denne strategien at de er skapt for skogbranner, og at konglene åpner seg etter en skogbrann med høy temperatur. Kanarifurua gjør også det noen ganger. Så det er noen trær som har det, og så er det de fleste andre trær som ikke gjør det. Så det er litt interessant. Så de har begge strategiene da. Så noen kongler må varmes opp, mens andre kongler kan spire uten denne varmen. Så det synes jeg var litt interessant.
Og på toppen, eller nær toppen da, så får vi besøk av en kanarisk ravn. Denne ravnen er endemisk, eller det er en underart, som hører hjemme til Kanariøyene. Vi spiste mat, som en typisk fugl som venter på å bare få tak i rask og enkel mat. Den er ganske vant til mennesker, så det ser ut som det er mange som mater, eller som etterlater seg mat og så videre. Den kommer veldig nært, og den greier faktisk å få tak i pakka vi har med oss med ost. Og så flyr den av gårde, men den syntes nok det var litt tungt med denne osten, så den greier liksom ikke å fly skikkelig høyt. Og jeg løper etter, dette her har jeg på film faktisk. Jeg løper etter og prøver å skremme den, og den greier å miste osten, og da slipper den hele pakka. Så det var litt morsomt. Forbanna fugl altså, uforskamma. Men ja, det var egentlig en veldig fin tur.
Det hele ender med at vi tar dagen etterpå og drar opp til en fin laurbærskog, eller laurisilva. Dette er en subtropisk skog med veldig høy luftfuktighet, og det er en typisk gammel, gammel, du kan si et levende fossil, fordi den er over 20 millioner år gammel, denne typen skog da, som bredte seg over hele Middelhavet. Men nå er jo Middelhavet ganske mye tørrere, og over perioder med mye tørre perioder og istider, ikke minst, så har denne skogen blitt veldig mye mindre. Så nå finner vi den bare rundt disse Kanariøyene. Du finner dem også på Madeira og Asorene. Altså noen få øygrupper bare i Makaronesia, beklager. Så ja, vi ender turen etter denne jungelturen. Det føltes ut som en jungel i alle fall. Det var kjempefint, kan anbefale.
Så drar vi videre opp til toppen av fjellet for å se en legendarisk solnedgang. Fordi på toppen så har de et kjempestort teleskop. Faktisk det største optiske teleskopet på jorda. Det finner du her på La Palma. Så hvis du er interessert i verdensrommet og disse tingene her, absolutt, dette er en kjempebra øy. Den har en av de beste, klareste himlene du finner. Vi var veldig heldige, fordi det var nymåne når vi var her. Vi kunne ikke se månen, så det var ingen lysforurensning fra månen, så vi kunne se stjernene litt ekstra godt. Og wow, for en stjernehimmel! Man kunne se Melkeveien med øynene. Det var helt vilt. Det var den beste stjernehimmelen jeg noensinne har sett. Så ja, da, jeg legger til, jeg tok en serie med 150 bilder, og så la jeg dem oppå hverandre, og så om jeg kunne bruke kamera for å, for å få et fint bilde av stjernehimmelen. Og det gjorde jeg. Så resultatet av det bildet kan du se på nettsiden min.
Og ja, nå er det altfor mye å si om denne øya, men jeg må jo kutte denne litt, denne episoden. Så tusen hjertelig takk for at du ble med hele veien hit. Det er jo viktig, hvis du lærer deg norsk, å pugge de nye ordene, nye uttrykkene. Og ja, jeg håper du har likt denne episoden like mye som jeg har likt å lage den. Hvis du har planer om å dra til Kanariøyene, kan jeg absolutt anbefale å sjekke ut La Palma hvis du har tid til det, og ikke bare dra på stranda eller ikke bare bli på femstjerners hotell. Det er en kjempeflott øygruppe hvis du ser på naturen også. Men ja, med det vil jeg bare si tusen hjertelig takk. Og transkripsjonen finner du på norskprat.com. Bilder og disse flashcardsene til uttrykkene og de nye ordene, de finner du også der. Jeg anbefaler deg å lytte til episoden flere ganger. Det vil si: lære deg de nye rare ordene, hør på episoden, kanskje gå gjennom ord du synes er litt rare på nytt, lag setninger selv, hør på episoden en gang til. Og ja, det er vel egentlig det jeg kan anbefale for å få mest mulig ut av denne episoden. Ellers er det vel bare å si: ha det på badet, din gamle sjokolade. Vi ses i neste.
