E6 Ut på tur, aldri sur
Heisann, heisann, og velkommen tilbake. I dag skal vi snakke om tur. Ikke bare tur, vi skal også snakke om aktiviteter. Så, hver eneste helg så har jeg en ny aktivitet eller tur jeg drar på. Jeg drar på en oppdagelsesferd i hvert fall. Så, de tre siste ukene så har jeg vært på to turer og én surfetur. Dere skal få lov til å bli med på alle tre i dag. Men først så forbereder vi oss til Tamadaba, og sånn her gikk det.
Hei, hei, hei, da var det på tide med en ny episode, og denne gangen skal jeg ta deg med på tur. Jeg håper du er klar ta på deg dine beste tursko, ta på deg en veldig, veldig lett t-skjorte, shorts, og ja, nå tenker jeg vi faktisk ender turen med en liten dukkert i havet etterpå, fordi vi er i Spania. Vi tar turen til vest på denne øya jeg befinner meg på nå, altså Gran Canaria. Der finner vi Agaete, som er en by, veldig, veldig koselig by. Og rett ved denne byen, altså gåavstand, så finner man Tamadaba-parken, som er et veldig, veldig stort naturreservat.
Det er høyt opp på fjellet, så det tar litt tid å komme seg dit. Jeg har ikke dratt dit enda, så dette er en del av planleggingen. Slik jeg ser det da, så er det her en tur med hold deg fast. Dette er 1280 høydemeter på 9 kilometer. En vei. Så dette er til toppen. Og så kan man jo være der litt da, og så kose seg, så går vi ned igjen. Det er jo varmt, så vi må starte litt tidlig sånn at vi slipper å få solsteika på oss mens vi jobber med den tyngste stigningen. Altså det er bratte, bratte bakker, så da er det fint å kunne fokusere på de bratte bakkene og ikke da å dø fra sola.
Hvordan er det meldt da? I morgen er meldt litt skyet, så det kan være veldig greit. Jeg håper vi får litt sol også når vi er på toppen, fordi det er jo veldig fint med denne kontrasten med sol og grønn furuskog, faktisk, som befinner seg der. Jeg synes det er veldig interessant, fordi i Norge og generelt sett så har man jo tregrenser. Det er en grense på hvor høyt opp man kan gå før trærne slutter å gro der. Det er en veldig klar grense. Dette varierer jo veldig på miljø, klima, hvor høyt opp man er i verden. Altså, for eksempel oppe ved Svalbard er jo tregrensa under vann, så du finner ikke naturlige skoger på Svalbard. Eller Finnmark også i Norge, langt, langt nord. Mens i Oslo er jo tregrensa ganske høyt, så da har man jo trekledde fjell. Men her er det litt morsomt, fordi her gror ikke trærne ved vannet, fordi det er for tørt. Hvis du kommer høyt nok opp, da finner du trær. Det synes jeg er kjempegøy. Det var litt sånn interessant fakta. Men selvfølgelig, denne øya her er jo veldig, veldig, veldig varierende. Så du finner jo også trær nærmere bakken, enkelte steder. Og når jeg sier nærmere bakken, så mener jeg nærmere vannivå. Selvfølgelig, trærne gror på bakken, uansett hvor høyt du er.
Men uansett, ja, så i morgen så skal jeg filme litt. Jeg prøver å få med noen venner til å bli med på denne veldig spreke turen. Det jeg må forberede da er egentlig en powerbank. Hadde vært veldig fint å ha. Jeg låner powerbanken til en kompis. Rett og slett fordi han glemte den hos meg. Og vi har ikke møttes siden. Så da tenker jeg kanskje å tjuvlåne den litt. Tusen takk Jakob. Og så vann. Jeg tenker tre liter per person burde holde. Hvert fall hvis det er overskya. Jeg skal ta med badetøy. Så man kan bade etter at man er ferdig med den lange, lange turen. Hva mer trenger man egentlig? Kaffe? Ja, kaffe er bra å ha. Mat? Jeg har ett brød, det skal jeg smøre. Ta en god gammeldags matpakke. Og ja, det tror jeg er egentlig alle forberedelsene. Det viktigste er å sove. Sove godt, ha nok batteri og nok lagringsplass til videoer. Ja, vi går og rusler opp til Tamadaba. Så det er, ja, jeg gleder meg til det, og tusen takk for at du vil bli med. Vi drar til Tamadaba.
***
En ganske trøtt Mads skrur av alarmen som ringer veldig tidlig denne lørdagen, og klarer å komme seg opp og lage seg en sterk kaffe. Men han er ved godt mot. Å være ved godt mot betyr å være håpefull, å se lyst på en situasjon og være klar for det som skal komme. Han er ved godt mot fordi han vet at i dag venter det noe spennende. Han skal på tur! Og tur er jo alltid like gøy. Ut på tur, aldri sur, som vi liker å si i Norge. Altså, det vil si: uansett om du er lei deg, trøtt eller sur, eller bare er i dårlig humør, så blir det bedre hvis du kommer deg ut og går en tur. Du kommer til å ha det bedre. Ut på tur, aldri sur!
OK, uansett. Jeg får med meg to venner: Massi fra Italia, og Maria fra Tyskland. Så dette blir en god tur. Dette lover godt! Massi og jeg bor sammen. Eller, han var romkameraten min, men nå har jeg dessverre flyttet fra denne leiligheten. Men takk, Massi, for at du gjorde det så fint å bo der, og takk for at du ga meg en myk landing i Las Palmas. Vi drar på tur. Vi er på bussen, Massi og jeg, og så skulle Maria komme på noen stopp senere. Men hun svarer ikke på telefonen eller noe, og den siste meldingen hennes sendte hun oss klokka 2 på natta, så vi tenkte bare: OK, hun har sikkert forsovet seg. Hun hadde nemlig jobbet med Erasmus-studenter nesten hver kveld denne uka, så hun hadde nok litt manko på søvn. Hun klarte garantert ikke å komme seg opp av senga, og det med god grunn.
Men! Når bussen kommer til stoppet hennes, så ser vi en ganske andpusten Maria. Og ansiktet hennes er jo rød som en tomat, egentlig. Hun rakk det! Hun stiger på bussen i siste liten og forteller oss at hun visstnok hadde sovet veldig lite, og i tillegg var forberedt på at bussen skulle komme litt senere. Men på søndager går jo bussen naturligvis litt raskere fordi det ikke er så mye trafikk. Hun måtte derfor plutselig løpe da jeg sendte henne lokasjonen vår i sanntid slik at hun kunne se hvor bussen var, og den var tre minutter tidligere enn forventet. Og disse tre minuttene, de hadde hun ikke regnet med. Dette begynner å love litt mindre godt. Tipp topp tommel opp!
Etter en time på bussen var det på tide å ta beina fatt. Vi går av på Agaete, som er en veldig, veldig koselig kystlandsby. På samme stopp går det også av to litt eldre karer som er fra Nederland og Ukraina. Og de spurte oss:
«Er det første gang dere går denne turen?»
«Ehh, joda, det er jo det.» Og da sa de at vi var heldige. Fordi de likte veldig godt denne turen, men de skulle ønske at de kunne oppleve den for første gang en gang til. Og det er jo ikke så rart, fordi dette er jo et UNESCO-biosfærereservat. Det vil si at dette er et område hvor man prøver å ta vare på naturen, samtidig som mennesker kan bo og bruke området.
Og her finner vi en fantastisk furuskog. Trærne er ikke enorme. Det største furutreet finner du faktisk på Tenerife. Men skogen her er på over 2000 hektar og er dekket av Pinus canariensis, eller kanarifuru, som det pent heter på norsk. Dette er et tre som er spesielt tilpasset skogbrann og et meget tørt klima. En av tilpasningene er de lange nålene som kan fange opp vann fra skyene og tåken. Dette vannet drypper ned på bakken og gir mer vann til systemet. Noen estimater viser til at det er mer enn 20 ganger så mye vann på bakken under træra enn det som kommer fra regnet alene. Det er imponerende det! Det er jo et tydelig tegn på hvordan naturen tilpasser seg miljøet. Videre kan man også tydelig se at denne skogen er godt tilpasset skogbranner. Hvis du ser nøye etter legger du merke til at disse trærne har svimerker, altså brannmerker, på stammen sin etter branner.
De aller fleste andre trær hadde jo brent ned i et så tørt område, men kanarifurua har en veldig tykk bark, altså det ytre laget på treet, som fungerer som et slags beskyttende lag. Og så har vi konglene. Konglene er jo disse frøkapslene til furutrærne. Og disse konglene kan åpne seg når de blir utsatt for varme fra brann, slik at frøene på innsiden kan spres og spire og bli til nye trær. Og det er jo kjempegenialt. Fordi tenk: hvis du er et frø og du skal bli et stort tre, så må du konkurrere med en haug med andre trær. Det er jo mye som kan gå galt når du bare er et lite frø som skal spire og bli til et tre. Så da er det en stor, stor fordel om du kan spire etter at det har vært en stor brann. Da har du plutselig mye mindre konkurranse rundt deg.
Uansett, vi går tilbake til turen vår, til disse to karene som gjerne skulle gått denne turen på nytt for første gang. De sier at vi bare kan bli med dem. «Det er rett opp her! Dere får bli med oss.» Og vi bare: «Ja, OK, kult!» Men de forsvinner jo umiddelbart opp mens vi så vidt har rukket å begynne å smøre oss med solkrem. Så da var det ikke bare å følge dem likevel. Og de var spreke, altså! Dette var jo karer godt over 60 år, tror jeg. Likevel så bare forsvant de. Jaja, for meg gjorde det ikke noe siden jeg foretrekker å gå i mindre grupper med folk jeg kjenner fra før. Vi kommer tilbake til disse fremmede mannfolka snart.
Vi begynner vi å tusle. Oppover, oppover, oppover, stigningen begynner umiddelbart. Det er bratt, altså. Det er mye bakke. Oppoverbakker. Og vi blir fort andpustne allerede ved starten. Jeg spurte begge to om de hadde noe erfaring med å gå på tur. Maria hadde masse erfaring fordi hun hadde vært i Dolomittene for ikke så lenge siden, og hun hadde vært der lenge og gått mange, mange turer hver dag. Dessuten hadde hun skikkelige sko også, så hun var i sitt ess. Massi, derimot. Der var det et problem. Han hadde aldri gått på en skikkelig tur. Aldri! Så det var litt sånn: OK, kommer du til å overleve? Han er jo ung og frisk, så jeg tenkte jo at det ikke kom til å bli noe problem. Men dette er ikke en helt vanlig tur heller. Dette er en ganske lang, bratt og krevende tur. Det kommer til å ta mer enn fem timer én vei. Men han var positiv og klar for tur, så det var egentlig alt vi trengte.
Skoene, derimot … Jeg har aldri sett noen forberede seg på en sånn tur med sånne sko. Det var egentlig en type lær- eller gummisko som var svært fleksible som formet seg etter hvordan foten bevegde seg i terrenget. Det så nesten ut som den sklei rundt mens han gikk. Altså, foten sklei rundt inne i skoen hans! Og dette er jo ikke akkurat det beste terrenget for sånne sko. Det er tørt, det er sand og grus, og det er bratte oppoverbakker og nedoverbakker. Vi skal jo ned igjen også. Så kort oppsummert: en som aldri har gått tur før, og ei anna som nesten ikke har sovet. Igjen, dette lover «godt», i gåseøyne. Hvem er det jeg egentlig har tatt med på tur? Stakkars folk.
Uansett, Massi er positiv. Han klager ikke. Det er kanskje det viktigste. Jeg derimot, har en tendens å klage litt. Det er fordi, i motsetning til det du kanskje tror, er det er ikke sånn at jeg elsker å gå på tur. Jeg liker kanskje mer ideen om å gå på tur enn det å faktisk gjøre det. Men når jeg er på toppen, da skjønner jeg hvorfor jeg gjør det. Da er det så deilig. Og maten? Den smaker dobbelt så godt. Du er sliten, men ved godt humør. Beina er møre, men nå vet du at det bare er nedoverbakke tilbake. Og, du får nyte utsikten. Det er belønningen for strevet. Man kunne selvfølgelig tatt bilen opp, men det gir ikke samme mestringsfølelse. Og selvfølgelig, det er jo ikke bare utsikten som er belønningen. Man spiser jo så klart også klassikeren Kvikk Lunsj.
Dessverre hadde jeg ikke med meg noe Kvikk Lunsj til denne turen, det er litt vanskelig å få tak i her. Dessuten har jeg store problemer med å oppbevare sjokolade uten å spise det, så derfor kunne jeg ikke akkurat lagre et fjell med Kvikk Lunsj på kjøkkenet heller, det hadde blitt spist opp. Men, omsider kommer vi til toppen og her kommer Maria til utsetning! Hun hadde med noen sjokoladetrekte Oreos. Det var så digg! Vi spiste opp maten vår og nøt utsikten vi hadde kjempet for.
Men på toppen, hvem tror du ikke vi ser? Joda, det var disse 60-åringene vi møtte ved starten. De bare: «Åh, hvor ble det av dere? Vi har vært her i over en time, vi nå!»
Ja. Kjempekult. Kanskje det var like greit at vi ikke slo følge med dem allikevel. De satte oss skikkelig på plass kan du si. Og hvis du går tur med meg vet du at det kommer til å bli mange pauser. Hvis jeg ser noe kult må jeg bare se litt nøyere og ta en haug med bilder. Og her, på Kanariøyene, er det veldig mye kult å se på. Naturen her er usannsynlig fin. Dessuten er det mange stedegne arter her, altså endemiske arter, som man kun finner langs denne stien og mot skogen. Jeg skulle gjerne hatt med en planteekspert eller botaniker på denne turen som kunne fortalt oss litt om de mer spesielle artene vi finner langs stien. Ofte er det de små plantene og insektene som overrasker mest med sine helt spesielle tilpasninger.
Uansett, vi snur fokus tilbake til turen. Fra toppen kan du se Tenerife med den store vulkanen Teide. Eller pappa Teide, som de sier her. Vi er nå over skydekket, så Tenerife ser vi klart og tydelig. Det er vanskelig å beskrive med ord, så derfor har jeg lagt til et lite bilde. Som vi sier, et bilde sier mer enn tusen ord.
Vi spiser god mat, nyter utsikten, og så begynner vi å tusle tilbake. Dessverre var det så sent at vi ikke hadde tid til å bade. Men ja, det var veldig morsomt å se italieneren på tur. Spesielt nedover gikk det veldig sakte, men som vi sier: bedre føre var enn etter snar. Jeg brukte nettopp et uttrykk som betyr at det er bedre å være forsiktig og ta tiden sin, i stedet for å være rask, men angre etterpå. Bedre føre var enn etter snar. Vi kommer oss ned, og Massi overlevde. Ut på tur, aldri sur. Eller … kanskje litt sur i oppoverbakkene. Men på toppen? Da var alt glemt.
Ok, jeg ser at denne episoden her kommer til å bli alt for lang, så det vi gjør er å dele den opp i to deler, så det blir litt lettere å fordøye all informasjonen, alle ordene og så videre. Jeg liker ikke å høre på en altfor lang episode dersom jeg lærer meg et annet språk, så derfor deler jeg denne her opp i to. Ja, så neste episode, da skal dere få høre om min surfeopplevelse, som var, man kan si ganske traumatisk. Og så tur nummer to, som var det motsatte. Den var veldig, veldig fin, men ganske dramatisk. Ok, med det så vil jeg bare si tusen hjertelig takk for at du hørte på. Transkripsjonen og flashcards finner du som alltid på www.norskprat.com. Med det vil jeg si takk for i dag, og vi sees i neste. Ha det godt!
